Jeg er ei jente på 25 år fra Rogaland som lenge har villet endre livet mitt og legge om alt av livsstil. På en annen side ønsker jeg og klare og la være og si en ting og gjøre en annen. Det er jeg flink til nemlig. Per dags dato bikker vekta 143 kg, og jeg ønsker ikke være 50 år før jeg gjør en forandring. På sett og vis har jeg aldri fått være ungdom slik jeg har ønsket, da vekten alltid står i veien. Om det så er og gå ut og spise med veninner - har jeg alltid i bakhodet at jeg håper stolen jeg skal sitte på er solid, at dersom jeg bestiller noe usunt vil jeg definitivt få stygge blikk.
Slike tanker er slitsomme og ha, og det gjelder som regel det meste i hverdagen. Feks elsker jeg mote og kunne nok hatt en fantastisk fin garderobe om jeg hadde passet det som alle andre passer. Jg har mange fine klær, men på en måte gjør det veldig vondt og kjøpe klær i store størrelser for da godtar man liksom og være stor, ihvertfall gjør jeg det. Det er som om jeg kjøper et plagg som jeg skal eie lenge- det vil da si at jeg skal være stor lenge, selvom jeg ikke ønsker det.
Jeg er stadig vekk innom tanken på gastric bypass - og spørre legen om dette, det har forresten vært oppe som forslag fra legen før. Jeg har ingenting imot dem som ønsker denne operasjonen, for mange er det den som redder livet, men for meg er det en lettvint løsning når jeg kan bevege meg og trene. Da burde jeg klare og gjøre dette selv. Jeg burde klare og samle meg nok til og komme meg ut på treningssenteret. Jeg har jo vært flink før.
Jeg har hatt 2 perioder med vektnedgang i livet. Ene da jeg var ca 18 og begynte og trene for fullt. 2 timer hver dag, 6 dager i uka. Jeg gikk ned jevnt og trutt og endret også kostvaner da jeg jobbet på en kiosk i denne tidsperioden. Det var fantastisk og være meg da jeg opplevde at formen ble bedre og bedre og kiloene forsvant! Så fant jeg verdens beste kjæreste og ble kronisk sykere av migrenen jeg hadde slitt med i mange år, og vanene endret seg til gamle.
Mens jeg slet med denne migrenen la jeg om kostholdet i hele 2011, til lavkarbo. Det virket og jeg gikk ned fra 147 til 131 kg på et år. Selvom det virket ble det veldig komplisert når man skulle spise hos andre eller andre situasjoner der man rett og slett må si nei til diverse frukt for eksempel, fordi det inneholder for mye karbohydrater. Det syns jeg blir litt feil,det er jo tross alt frukt.
Dog skal jeg ikke avskrive lavkarbo for alltid, jeg ble jo mye våknere, fikk mere energi og var mettere lenger. Migrenen ble likevel ikke bedre av lavkarbo.
Likevel ønsker jeg og klare dette med trening og sunn fornuft. Det er jo tross alt masse sunt og spennende man kan lage som minner helt og holdent om den usunne varianten. Et eksempel blir jo funlight gele, laget av funlightsaft og gelatinplater. Kjempegodt og sunt! Jeg har lyst til og gå inn for dette helt og holdent, for jeg vet jo hva det gjør med selvfølelsen.
Etter at migrenen min i januar 2012 ble bedre etter oppstart av forebyggende medisin -atacand, har jeg møtt en slags vegg, eller sunket i en slags brønn. Psyken har meldt seg ut og jeg kommer ikke opp av gjørma. Tvangstankene og angsten jeg har levd med hele livet uten og si det til noen har virkelig kommet opp til overflaten og lager livet litt tungt for meg om dagene. Jeg trodde jo jeg skulle bli glad da migrenen forsvant, men som damen jeg går til hos DPS forklarte så kan det nok være at jeg har strukturert hverdagen etter migrenen, og når den ble bedre så mistet jeg også strukturen.
Den må vi finne tilbake til, jeg er jo en survivor:) Jeg har slitt med ting ingen har visst noe om fra jeg var tenåring, så det er jo klart at når noe bygger seg opp slik så må det jo sprekke en gang slik som nå..
Men, jeg vil ikke ligge her og synse synd på meg selv! Jeg vil klare dette og jeg tror at det og skrive om oppturer og nedturer i denne bloggen vil hjelpe meg på veien!
Gleder meg til og se fremgang! Håper jeg etterhvert får noen følgere på veien:)
